Det var som jeg kom inn i en labyrint i det samme øyeblikket som jeg
ble født inn i min fysiske kropp. Der det var som jeg ble født inn, i sentrum
av denne labyrinten. Som var sirkelformet som en spiral der den snodde seg av
gårde. Det var i det samme øyeblikket som jeg ble født inn i dette livet…

Jeg så at det er mange veier jeg kunne gå her inne og at alle veiene
førte til sentrum av labyrinten. Noen var korte og noen var kjempe lange. Jeg
følte at alt handlet om å ta de rette valgene i livet. Det var her lengden på
veiene ble til.

Det var som de levde sitt eget liv
disse veiene, fordi de kunne forandre seg etter hvilken avgjørelse jeg valgte å
ta i livet mitt.


Men det er bare en vei som man kunne komme seg videre igjennom til neste
nivå på. Dette spillet var ikke noe intellektuelt spill… Men et spill om å få
balanse på alle plan i seg selv og alle kroppene sine. For vi har mange kropper
som vi ikke kan se med det fysiske øyet… Kropper som er bygd opp av energier og
lys.

Dermed kan man utvikle seg selv til å bli til et guddommelig vesen igjen.
For du trodde vel ikke at du var det…? Hvis du trodde at du var det! Ja da har
du gått i fellen til ditt kjære ego. Da er du ikke lengre i bevegelse, men har
stagnert. Så se på å komme deg videre. Fordi du trenger og våkne opp å få deg
ett skikkelig spark bak og det er det bare du selv som kan gi deg. Fordi alt er
ditt valg!

Det er fordi… du selv har satt deg
fast i den gjørmen… som du sitter så fast i. Det er ikke noe guddommelig over
det… men noe dyrisk.

Jeg skvatt til der jeg satt og kjente at jeg
fikk gåsehud over hele kroppen min… Var vi virkelig i så lave frekvenser? He..!!

Eller skulle jeg kalle det i dyriske… frekvenser. Dette var ikke noe
lovende!

Det er
en lang vei å gå her inne i labyrinten… hvis du da roter deg bort her inne.
Der jeg satt å så på denne filmen som
utspant seg inne i meg.


For illusjonens verden er så stor… så utrolig stor…

Uff. Nei… dette lovte ikke noe bra, kjente jeg inne i meg.

Still deg selv spørsmålet…? Hva er illusjon og hva er virkelighet…? Alt
er en illusjon… så lenge vi ikke lever i nuet… og når lever vi der…? Vi lever
enten i framtiden eller i fortiden våres. Som gjør at vi er fastlåst i illusjonens
verden hele livet vårt.


Men hva er egentlig nuet..? Det er en tilstand der vi er i en total
glede… Vi har alt… og verden er våres paradis!

Når man endelig tror at man har forstått det spillet og tror at man har
funnet den rette utgangen i labyrinten, oppdager man plutselig at man er inne
på et blindspor eller han har gått i ring og har kommet fram til begynnelsen
igjen… Det er noe kjent med den nye veien man går på… man opplever en Dejavu.

Vanskelig…? Syns du det? Alle spill er vanskelig å spille… til du har
forstått prinsippet med spillet og har forstått alle spillets regler. Da blir
det til et spennende spill… Der du styrer spillet og spillet har ikke lengre noe
makt over deg.

Jeg kunne se at innerst
i midten av spillet, i labyrintens kjerne finnes det en plass… Der det er et
sjakkbrett som du kan se hvordan det går med deg selv i spillet.

Det er da du har … funnet midten av labyrinten, det som er sentret. Sentret
i livet ditt; det er her du må være våken for å sanse…

(Jeg kunne vel ikke
klare å sanse noe mer i tillegg… til alt dette som foregikk her inne i hodet
mitt fra før.)


Det er her du kan bruke kraften din til å heve deg opp til neste nivå i
labyrinten hvis du har da… noe kraft..? Ja, for i dette spillet er det mange
labyrinter som du må komme deg igjennom. Det finnes en på hvert nivå og det
finnes 13 nivåer…

13 nivåer… Herregud… det
var jo ingen ende på dette spillet. Filmen forsatte fremover der jeg satt… og
så på alt dette som utspant seg for mitt indre øye.

Det finnes forskjellige krefter som utløser de forskjellige brikkene i
spillet. Etter hvert som du kommer deg videre.. over de hindringene som du må
igjennom.. inne i labyrinten.

Det første hindret du må igjennom er å finne din TRO… tilbake. Troen på
de forskjellige delene av deg selv… Tro på deg selv og livet. Troen til Gud i
deg.

Det finnes mange forskjellige hjelpere her på veien din fremover mot
dine mål.

Jeg så at hjelperne
kommer fra alle de forskjellige rikene… det var fra krystallriket, blomsterriket,
dyreriket, åndsriket, engleriket, de oppstegne mestrenesriket, elementæriket …
Det var ingen ende på alle de rikene som var her for å hjelpe oss slik at vi
skulle klare og stige oppover i dette spillet.

Jeg kjente at jeg ble
mer bevist meg selv igjen og hverdagslige tanker begynte å komme. Så jeg måtte
altså finne min tro tilbake i meg… selv. Men jeg trodde da virkelig at jeg
hadde det. Jeg syntes da at jeg hadde en sterk tro i meg selv og til Gud. Ja,
til alt som levde! Men det hadde jeg altså ikke, det var bare en illusjon. Kunne
jeg være så troløs?